Presten som ikke kunde brukes
Presten som ikke kunde brukes skildrer livet i Glenfield, en norsk-amerikansk landsmenighet, hvor den aldrende pastor Reierson har tjent trofast i ti år og blitt høyt elsket. Når nabomenigheten får den unge, høyskoleutdannede pastor Carl Johnson, som taler bedre engelsk og hvis hustru spiller piano og kler seg vakkert, begynner menighetens ledere å ønske noe nytt. Snart går snakket om at den gamle presten bør slutte, og romanen følger hvordan undervurderingen av langt, oppofrende arbeid driver en trofast tjener bort — stilt opp mot vekkelsen som likevel bærer frukt blant de troende.
Fortellingen tar et oppgjør med overfladiskhet i menighetslivet: jakten på nye predikanter og «reformerte metoder», prestenes underhåndsinntrengen, og vekten på sosiale tilstelninger framfor personlig offervilje. Mot dette tegner Nordberg vekkelsens dype spor av synd og nåde, og i de unge Martin Warnes og Malinda Anderson et lyst håp om at ungdommen vil føre evangeliet videre. Boken minner oss om å verdsette trofast arbeid og unngå de skjær mange menigheter har strandet på.
How it begins
Forfatteren har anmodet mig om at ledsage denne fortælling med et kort forord, naar den nu skal utgives i bokform efter først at ha været trykt i Folkebladet. Professor C. E. Nordberg har i denne bok skildret noget av norsk kirkeliv i en større landsmenighet. Det væsentlige træk i fortællingen er menighetens undervurdering av et langt, opofrende og trofast arbeide i menigheten. Endog i forretningslivet — der ellers er hjerteløst nok — sættes der pris paa lang og trofast tjeneste. Skal da menigheten handle anderledes og „drive ut“ sine ældre arbeidere? Eksemplet gives i pastor Reiersons erfaring i Glenfield menighet. Videre skildres den iblandt os saa velkjendte „indtrængen“ fra prestenes side. Dette underhaandsarbeide med misfornøiede „ledere“ i menigheten og denne „fisking“ for sig selv eller sine venner, naar valg av prest skal foretages i en menighet er vel kjendt. Forfatteren er ogsaa opmerksom paa at altfor stor vegt lægges paa det utvortes — de sociale tilstelninger for at samle penge, mens det personlige opbyggelsesarbeide og den enkeltes offervillighet ikke holder maal med bekjendelsen. Han merker ogsaa en tendens til overfladiskhet i selve det aandelige arbeide, — en jagen efter noget nyt: nye prædikanter, „reformerte metoder“ osv. Som motsætning skildrer han vækkelsen i Glenfield menighet. Mange av læserne som var med i vækkelsen i nittiaarene vil i denne skildring kjende sig igjen.
Text from Project Gutenberg, public domain.