Gildet på Solhaug
Gildet på Solhaug er Henrik Ibsens romantiske skuespill i tre akter, skrevet i kjempevisenes versemål og lagt til 1300-tallets Norge. På storgården Solhaug feires det gjestebud, men under festens glans ulmer fortrengte følelser. Margit, gift med den eldre Bengt Gauteson, gjenser ungdomskjærligheten Gudmund Alfson, som vender hjem som fredløs. Mens hennes yngre søster Signe også fatter kjærlighet til ham, drives Margit mot fortvilelse og et giftbeger ment for ektemannen. Skjebnen griper inn, og natten ender i død, oppklaring og forsoning.
Stykket utforsker lengsel, sjalusi og spenningen mellom plikt og hjertets frihet, båret frem av folkevisenes tone og en sval sommerstemning. Det markerer et vendepunkt i Ibsens tidlige forfatterskap: hans første virkelige sceneseier, varmt mottatt av publikum i Bergen og Kristiania. Verket viser dikteren mellom nasjonalromantikk og det psykologiske dramaet han siden skulle fullende, og forblir et lyrisk, stemningsmettet vitnesbyrd om norsk teaterhistorie.
How it begins
Jeg var dengang ansat som instruktør ved det bergenske teater og ledede altså selv indstuderingen af mit stykke. Det fik en fortrinlig, en sjelden stemningsfuld udførelse. Med lyst og hengivelse blev det givet, og således blev det også modtaget. "Den bergenske lyrik", der efter sigende skal have afgjort de seneste politiske valg deroppe, svulmede på hin teateraften højt i det fuldt besatte hus. Forestillingen endte med talrige fremkaldelser af forfatteren og af de spillende. Senere på aftenen gav orkestret, ledsaget af en stor del af publikum, mig en serenade udenfor mine vinduer. Jeg tror næsten, jeg lod mig henrive til at holde et slags tale til de forsamlede; jeg véd i al fald, at jeg følte mig såre lykkelig. Et par måneder senere opførtes "Gildet på Solhaug" i Kristiania. Også dersteds blev det af almenheden modtaget med meget bifald, og dagen efter den første opførelse skrev Bjørnson i "Morgenbladet" en varm, elskværdig, ungdommelig opsats derom. Egentlig var det ikke nogen anmeldelse eller kritik; det var snarere en stemningsrig fri fantasi, digterisk improviseret over stykket og over forestillingen. Men så kom den rigtige kritik, forfattet af de rigtige kritikere. Hvorledes blev man i hin tid,--jeg mener i årene fra 1850 til omkring 1860,--en rigtig literatur-kritiker, og navnlig dramatisk kritiker i Kristiania?
Text from Project Gutenberg, public domain.