Jenny: Roman
Jenny er en ung norsk malerinne som lever et fritt kunstnerliv i Roma sammen med en krets av landsmenn. Selvstendig og full av idealer drømmer hun om den store kjærligheten og om å virkeliggjøre seg selv som kunstner. Men da hun møter den unge, umodne Helge Gram og senere hans far Gert, blir hun dratt inn i forhold som verken svarer til hennes lengsel eller hennes strenge krav til seg selv. Skritt for skritt brytes drømmene mot virkeligheten, og Jennys vei fører mot svik, skam og en stadig dypere ensomhet.
Romanen er en kompromissløs skildring av kvinnens stilling, av spennet mellom frihet og kjærlighet, mellom kunst og det å være kvinne. Undset stiller ubønnhørlige spørsmål om ansvar, moral og selvrespekt, og om prisen et menneske betaler for å være tro mot seg selv. Med sin nøkterne psykologiske innsikt vakte boken strid da den kom, og den står fremdeles som et av de sterkeste tidlige verkene fra en senere nobelprisvinner.
How it begins
Musikken kom opover Via Condotti, netop som Helge Gram i skumringen bøiet ind i gaten. Den spillet «Den glade Enke» i et sindssvakt, rivende tempo, saa det klang som vilde fanfarer. Og de svarte smaa soldater stormet forbi i den kolde eftermiddag, mindst som det var en romersk kohorte, der i rasende springmarsch skulde til at styrte sig over barbarernes hærskarer, istedetfor at de ganske fredelig skulde hjem tilkvelds i kasernen. Eller kanske det netop var derfor, de hadde slik fart i sig — tænkte Helge og smilte — for der han stod med frakkekraven brettet op for kulden, hadde han følt en underlig historisk stemning stryke gjennem sig. Men saa tok han til at nynne med: «Nei paa kvinden man aldrig blir klog» — og fortsatte nedover gaten i den retning, som han visste, Corsoen skulde ligge. Han stanset paa hjørnet og saa opover. — Saa den saa slik ut, Corsoen. En ustanselig rindende strøm av vogner i den trange gaten og et kokende mylder av mennesker paa det smale fortaug. Han stod stille og saa strømmen rinde forbi sig. Og han smilte, for han tænkte paa, at opover denne gaten kunde han nu drive hver evige kveld i mørkningen gjennem menneskemylderen, til den blev like saa hverdags for ham som Carl Johan hjemme.
Text from Project Gutenberg, public domain.