Den engelske Lods
Henrik Wergelands «Den engelske Lods» er et stort lyrisk dikt der en sjøfarende stemme krysser et endeløst hav. Briggen jager mot vest gjennom hundrevis av horisonter som hele tiden viker unna, og fortelleren føler seg eldet av ensformigheten, fanget i en havets ørken under en blygrå himmel. Da England endelig stiger frem – de hvite Dover-klippene, Shakespeare-klippens marmorfot, de grønne engene – forvandles fortvilelsen til jubel, og landet hilses som frihetens og lysets hjem midt i havet.
Diktet feirer England som frihetens bastion, en motvekt til «Europas troner», og knytter naturens storhet til menneskelig verdighet og selvstendighet. Samtidig utforsker Wergeland reisens indre dimensjon: lengselen, ensomheten, alderdommen og håpet om gjenfødelse ved synet av land. Verket viser dikterens kraftfulle billedspråk og hans varige tro på frihet, og står som et minnesmerke over romantikkens norske idealer.
How it begins
«O, Kaptain, hvorhen, hvorhen gaaer Seiladsen uden Ende? Nye Horizonter spænde sig omkring mig ud igjen. Briggen alt i rastløs Fart susende igjennemlænste Hundreder af samme Art, kun af Syner ombegrændste. Naar jeg tænkte Fjernet endelig beseiret, falske Lande ned sig sænkte eller tvinte hen iveiret … Hundred Horizonter runde kom og svunde … hundred Himles Cirkelbunde, for hvem Punktet, hvori mine trætte Øines Nervepar krydsende sig overskar, med en evig Helvedpine stedse samme Centrum var… Hundred Horizonter graae alt jeg saae, med en Grændse falsk som Bugten, angste Slange slaaer i Flugten, …graae, ja til Fortvivlen eense, mens—som Lupens grumme Stik krybende Insekt forfølger— Zeniths blaa og hule Blik stirred paa vort Skib, den Prik, synlig knapt paa Havets Bølger. O, Kaptain, nu har mod Vesten Farten alt saa længe staaet, til det synes mig jeg næsten er i Sind en Olding bleven, skjøndt mit Haar end ei er graat og min Kind ei rynkeskreven. Mens mit Øie uvilkaarligt sig i Regnbuspillet tabte, Skummets Sprøit derforud skabte, har jeg idetmindste fundet, mønstrende med strengen Sjel, at min Liv for største Deel meget daarligt er som kastet Skum forsvundet. Og mon et Beviis vel bedre kræves kan af Bedstefædre paa at jeg, tilhavs omdreven, oldingviis tilsidst er bleven?
Text from Project Gutenberg, public domain.